Av og til når jeg ser det umulige spørsmålet om «hvis du bare fikk ha ei plate» tenker jeg på Laura Nyro. Jeg tror jeg kunne valgt et album med Laura Nyro. Ikke fordi platene hennes er helt i en klasse for seg selv. Men blant alle små og store legender i populærmusikkens historie har vi aldri fått anledning til å bli lei av henne. Sangene hennes er nesten hemmelige, og så lite spilt at det er en skam.
Et påskudd for å skrive om Laura Nyro nå er en ny luksuriøs boks med 19 CDer, «Hear My Song: The Collection», som inneholder alle hennes studioalbum og en rekke konsertopptak. Denne har jeg dessverre ikke kommet i nærheten av, men jeg har fått med meg at Elton John har skrevet forordet i den medfølgende boka med tekst og bilder: – Hun er et av mine store idoler gjennom alle tider. Hun skrev sanger som ikke pekte i noen bestemte retninger på kompasset. De hadde forskjellig seksjoner, utganger og temposkifter. De forblir like unike, og like fullstendig oppslukende som da jeg først hørte dem i 60-årene. Hun var en gigant blant låtskrivere, som dessverre ikke fikk den statusen og anerkjennelsen som hun hadde fortjent i årene hun var blant oss», skriver Sir Elton Hercules John.
Laura Nyro kom fra New York, med en far som var jazzmusiker og en mor som elsket opera. Hun leste poesi, studerte musikk, og ble oppslukt av samtidas mange uttrykk, Miles Davis og John Coltrane, Bob Dylan og Joan Baez, The Miracles med Smokey Robinson og The Impressions med Curtis Mayfield. Alt dette tok hun med seg inn i sine egne sanger.
Nyro var 19 år da hun i 1966 ga ut det første albumet sitt, «More Than A New Discovery». Hun var virkelig mer enn bare enda et av de mange talentene som dukket opp i Amerika i disse årene. Utgivelsen gjorde likevel ikke det store inntrykket i den vide verden. Bortsett fra at sangene fra plata etter noen år begynte å gjøre seg sterkt gjeldende på hitlistene. Med svært store stjerner som 5th Dimension («Wedding Bell Blues»), Blood Sweat & Tears («And When I Die») og Barbra Streisand («Stoney End»). Nyros debutalbum forsvant fort ut av sirkulasjon, men dukket senere opp igjen som «The First Songs», bare med en litt annerledes rekkefølge på sangene.
Les også: Pop i 2024 – det store kvinneåret
Den unge, ukjente sangeren ble kastet til ulvene på Monterey-festivalen i 1967, blant navn som Jimi Hendrix, Jefferson Airplane og The Who. Det var lenge antatt at hennes opptreden var en fiasko. Hun kom ikke med i filmen fra festivalen, men senere oppdagede opptak kan tyde på at hun klarte seg ganske bra under de rådende omstendighetene. De som har sett dokumentarfilmen «Both Sides Now», om Joni Mitchells opptreden på Isle of Wight-festivalen i 1970, vet mer om prøvelsene særpregede unge kvinner ble utsatt for i slike sammenhenger.
En som fikk stor sans for henne var agenten David Geffen, som var i ferd med å starte en karriere i platebransjen. – Hun hadde hår som rakk ned til hoftene. Rosa leppestift. Julepynt til øreringer. Rare klær. Men hun var svært talentfull, sa Geffen ifølge Barney Hoskyns bok «Hotell California», som handler om det store gullrushet på den amerikanske vestkysten på 60- og 70-tallet.
Den mer enn lovende debuten til Laura Nyro ble fulgt av en liten rekke klassiske album: «Eli And The Thirteenth Confession» fra 1968 høres fortsatt ut som storslått historisk populærmusikk. Fra albumet kom nye hits for 5th Dimension («Sweet Blindness» og «Stoned Soul Picnic») og Three Dog Night (Eli’s Coming»). Laura Nyro selv slo ikke an i like stor stil.
«New York Tendaberry» fra 1969 var langt mer innadvendt og særegen med sin nakne produksjon og rare strukturer. Nyro sang ofte alene ved pianoet, med fullt trykk. Igjen ga hun 5th Dimension en hit, med euforiske «Save The Country».
Laura Nyro var tidlig i 20-årene da hun lagde disse platene. De antyder en livserfaring som er langt, langt større. – Lauras sanger fikk deg til å føle deg glad, trist og klok på samme tid. Det var hjertelig musikk om sex, død og kjærlighet, skriver Suzanne Vega på omslaget til en nyutgivelse av «New York Tendaberry».
Laura Nyro kombinerte sin teft for klassisk 60-tallspop med stadig mer soul, jazz, visesang og gospel, til et helt eget sofistikert uttrykk. Med tekster som ikke gikk av veien for å rippe opp i gamle kjærlighetshistorier, og en så sterk, uttrykksfull stemme som så gode melodier som dette fortjener. Ofte kunne sangene utvikle seg til store shownummer.
«Christmas And The Bead Of Sweats» var enda mer av det samme i 1970, med fremragende studiomusikere fra Muscle Shoals-studioet, med Duane Allman på gitar og Alice Coltrane på harpe. En liten ekstra godbit i denne albumrekka ble «Gonna Take A Miracle» fra 1971, der Nyro synger sine gamle soulfavoritter sammen med vokaltrioen Labelle, med Patti Labelle, Nona Hendryx og Sarah Dash. At stemmen hennes matchet disse tre var en bedrift i seg selv.
Les også: 50 år siden 1975 – nye tider i popmusikken
David Geffen konsentrerte seg først om forlagsrettighetene til Laura Nyros sanger, mens platene hennes kom ut på Columbia, som så mange andre storheter fra den tida. Da Geffen startet sitt eget plateselskap, Asylum, ville han aller først og fremst ta med seg sin store oppdagelse dit, men hun valgte å bli på Columbia, til hans store fortvilelse. Han fant i stedet etter hvert Jackson Browne, Linda Ronstadt og hennes backingband The Eagles, Joni Mitchell, Tom Waits og, i en kort periode, Bob Dylan. Han led ingen nød.
Geffens innsalg av Laura Nyros sanger til andre artister hadde sikret henne plassen i pophistorien. Hele den siste måneden av 60-årene var Blood, Sweat & Tears nr. 1 på den norske «Ti i skuddet»-lista med «And When I Die». 55 år etter høres den ut som en helt usannsynlig topphit, med de eksentriske ideene til Laura Nyro godt i behold. Men til tross for sin soleklare popteft fikk hun aldri hits på egen hånd. Hennes beste notering på singellista Billboard Hot 100 ble en 92. plass i 1970, ironisk nok med coverlåten «Up On The Roof» av The Drifters. Albumene hennes solgte heller aldri i tonnevis, og ble stadig mindre forenlige med popbransjen. Laura Nyro trakk seg tilbake i mange år. Da hun tok opp tråden i 1976 var den mest spesielle magien borte. Hun fortsatte å lage plater med ujevne mellomrom, fram til hun døde av kreft i 1997, bare 49 år gammel.
Les også: Konsert for Gaza – norske artister har sunget for Palestina i 50 år
Laura Nyro burde bli nevnt i samme åndedrag som Joni Mitchell og Carole King, men nå virker det til og med som den en gang enda mer sørgelig forbigåtte Judee Sill er mer kjent enn henne. Sangene til Nyro er sjelden spilt, men dukker av og til opp i nye former. I 2014 lagde jazzpianisten Billy Childs albumet «Map To The Treasure – Reimagining Laura Nyro» der sangene hennes framføres i nye former, med stemmer som Alison Krauss, Rickie Lee Jones, Lidisi og Dianne Reeves. Også i klassisk drakt med Renee Fleming og cellisten Yo-Yo Ma, og jazz med Esperanza Spalding og saksofonisten Wayne Shorter. Sangene kunne brukes til alt.
Laura Nyro ble innlemmet i Rock & Roll Hall of Fame i 2012. Bette Midler holdt en følelsesladet tale. En av dem som ble innlemmet samtidig var Alice Cooper, som mer overraskende også viste seg å være en av de store entusiastene. – Hun var en av mine største favoritter gjennom alle tider. Jeg sleit ut platene da de kom ut. Hennes egne versjoner var bedre enn coverlåtene. Jeg møtte henne noen ganger, og hun var sjokkert over at jeg var en fan. Jeg fortalte henne at alle ordentlige låtskrivere var hengivne fans. Todd Rundgren og jeg, vi syntes hun var best, mente Cooper.
I talen sin kom Bette Midler inn på Laura Nyros sosiale samvittighet, hennes engasjement i både freds- og kvinnebevegelsen, og at hun flettet holdningene derfra inn i sangene sine. En av dem har truffet meg ekstra godt mens jeg har hørt på henne denne uka, framført med hennes mest jublende, sjelfulle gospelaktige overbevisning: «We could build the dream with love/ I’ve got fury in my soul/ fury’s gonna take me to the glory goal/ in my mind I can’t study war no more/ save the people! Save the children! Save the country!». Sangene hennes var ikke alltid konkrete i sine budskap, heller ikke her, men selv om den ble skrevet etter drapet på Robert Kennedy sommeren 1968 synes jeg «Save The Country» høres ut som akkurat den sangen USA trenger aller mest nå. Den mange trenger aller mest! Gonna lay that devil down!
