—
5
TEATER
«Once»
Av Enda Walsh
Musikk og sangtekster: Glen Hansard og Markéta Irglová
Regi: Jakob Höglund
Med Kim Helge Strømmen, Ina Svenningdal, Oddgeir Thune, Lasse Kolsrud, Joachim Rafaelsen, Ingrid Jørgensen Dragland, Ingrid Matilde Mæland, Ingrid Berg Mehus, Siri Snortheim, Jon Werede Hope, Andreas Vangen Andersen
Det Norske Teatret
—
Når Det Norske Teatrets nye teatersjef Kjersti Horn bringer «Once» til en norsk scene for første gang, settes et eget bumerke på Broadway-suksessen som på originalt vis kler stykkets trangfødte opprinnelse. Her vektlegges hyllesten til Dublin og til irsk musikk, begge substanser preget av slit, klasseforskjeller, tvil og motgang, enten det handler om livsgrunnlag, skjøre framtidsdrømmer eller selve kjærligheten.
Byer som Dublin klinger gjerne av en helt egen form for melankoli, og den lyser sterkt i fortellingen om støvsugerreparatøren som loffer rundt som gatesanger med knust hjerte, som så konfrontere sin egen kjærlighets tilbakeslag og en musikalsk oppvåkning.
Musikken spiller hovedrollen i «Once», ikke som en serie utbasunerte handlingsdrivende sanger, men som et allestedsnærværende følge fra et stort musikalsk ensemble som også kler de ulike rollene. Finske Jakob Höglunds regigrep og koreografi lar musikken være limet gjennom sømløse og imponerende skifter, hvor skikkelser og scener nærmest umerkelig glir over i hverandre, og hvor sangene blir hjerte og puls snarere enn transportetapper.
Artist og låtskriver Frida Ånneviks oversettelse og særlig gjendiktning av sangene til nynorsk, bidrar til livgivende poesi i tekstene.
«Once» handler i hovedsak om Han (Kim Helge Strømmen) og Ho (Ina Svenningdal), to individer som på hver sin måte har strandet i livet. Hun blir bergtatt av sangen han spiller på gata, som vi får vite at ble skrevet til jenta han elsket, hun som dro til New York og etterlot han i Dublin. Nå bor han sammen med faren (Lasse Kolsrud) over verkstedet der de reparerer støvsugere. Tilfeldigvis har hun en støvsuger som ikke suger.
Ho er egentlig tsjekkisk, har flyttet med moren (Ingrid Jørgensen Dragland) og familien til Dublin og tilbringer dagene i instrumentbutikken til Billy (Oddgeir Thune), en lunefull karateamatør og antikapitalist som lar henne bruke pianoet. Hun er direkte og vet hva hun vil, men også hun har fått livet satt på vent. Det er to følelsesmessig skakkjørte individer som i løpet av få dager skal endre hverandres liv.
Les også: Peter Pan flyr høyt på Nye Hjorten og på Stargates musikk
Kultfilmen «Once» som gikk til Broadway
«Once» er blitt kalt musikalen for dem som ikke liker musikaler. Det er kanskje fordi den i større grad er musikk enn musikal. I det illusjonistiske grepet blir musikerne, melodiene og sangene større stjerner enn selve fortellingen. Den irskinspirerte folkrocken og visesangen er selve livsgrunnlaget, mens de instrumentale partiene gror i sårene og overgangene mellom fortellingens ulike sekvenser. Som i scenen da Han og Ho drar til kysten, og inntrykket av hav og åpent landskap lages ved «stryking» på nakne vegger og måkeskrik fra felestrengene.
Filmen «Once» ble innspilt på tre uker med to Handycam-kameraer og 200 euro filmskaper John Carney fant i egen lomme. Den ble takket være musikken og skuespillernes kjemi en kultsuksess på øverste Oscar-hylle. I 2008 kalte kunne John Travolta overrekke skuespillerne og låtskriverne Glen Hansard og Markéta Irglová Oscar-statuetten for Beste originalsang, for «Falling Slowly», fortsatt en av de fineste sangene som har vunnet denne kategorien. I Det Norske Teatrets «Once» heter sangen «Styrte sakte» og rammer inn forestillingen.
Hansard var frontmann i rockebandet The Frames og hadde prosjektet The Swell Season sammen med da 17 år gamle Irglová. Han hadde for øvrig en rolle i en annen musikkfilm, «The Commitments», men det var «Once» som gjorde han og det unge tsjekkiske «singer & songwriter»-talentet til stjerner.
Historien i seg selv er syltynn, selv om den preges av komplekse forhold og tunge valg. Filmen ligger til grunn for manuset til Enda Walsh (som skrev David Bowies «Lazarus»), og «Once» inneholder den ofte bittersøte resignasjonen som kjennetegner Dublin-dramatikerens beste arbeider. Kort fortalt, uten å røpe hovedpoengene, gir Ho i stykket Han troen på musikken og kjærlighetens muligheter. Det handler blant annet om en brokete gruppe mennesker og musikere, som en musikkglad banksjef (Joachim Rafaelsen), som ønsker å leie et studio for å spille inn en CD, for dem som måtte huske hva det er.
Les også: En lady med lik i lasten
Sven Haraldssons scenografi
Mens denne musikalen ofte rigges som i et irsk pubrom, har scenograf Sven Haraldsson skapt en enklere, men like symbolsk ramme. En «boks» av en scene lukket på tre av sidene med vegger av umalte kryssfinerplater, med instrumenter på knagger, en stor fraktkasse for instrumenter, et par lyskastere, en studiomikser, to pianoer og lysstoffrør på veggene som lysdesigner Gyril Høgberg lar spille stemningsunderstrekende med i helheten.
Haraldssons arbeider er godt kjent fra Kjersti Horns oppsetninger, og han har brukt denne typen kryssfinerboks før. En variant av samme boksløsning ble også brukt da Jakob Höglund og Haraldsson til stor suksess satte opp «Once» på Helsingfors Stadsteaters Lilla Teatern i 2020.
Höglunds energiske og omskiftelige regi gjør overgangene enkle og elegante til det være seg et innspillingsstudio, Billys butikk, verkstedet, Hans rom, hjemmet til Hos familie eller en støyete bar. Ensemblet på 11 instrumentbærende personer pluss et barn (alternerende Thea Advocaat og Heidi Marlena Rolseth-Stella) består av både teaterets (musikalske) skuespillere og musikere utenfra, med Ørsta-skuespiller Kim Helge Strømmen i spissen med sin kraftfulle, emosjonelle stemme.
Nye låter: Elia elsker seg selv og Klikk9 tar det slow-mo
Kim Helge Strømmen, Ingrid Matilde Mæland, Siri Snortheim
Den som så Strømmen som Che i Oslo Nyes «Evita», husker mannen som nærmest alene ga temperatur til en noe skjematisk oppsetning. Også her blir han naturlig midtpunkt, mens vi diplomatisk kan si det sånn at skuespillerne og musikerne på Det Norske Teatrets Scene 2 generelt har gjensidig nytte av hverandre. Ingen av dem, uansett instrument, «låses» til faste plasser, men beveger seg rundt i lokalet og historien, bærende eller skyvende på hva de nå enn spiller på.
Blant de eksterne er fiolinisten og skuespilleren Ingrid Matilde Mæland drivkraft i noen av de beste scenene, som når hun som Reza i den nærmest febrile barscenen skal forføre Billy fordi bandet behøver hans piano. Sentral fiolinist og artist Ingrid Berg Mehus spiller også Hans ekskjæreste. Andre musikalske garantister er multiinstrumentalist Andras Vangen Andresen (fra blant annet trioen Tvuru), skuespiller og musiker Jon Werede Hope (fra Den mangfaldige scenen) og, som ankeret i helheten, cellisten og bassisten Siri Snortheim, som har en lang karriere fra blant andre TrondheimSolistene og sitt eget jazzband Low-Fly Quintet.
Svenningdal og Strømmen i «Once»
«Once» har en kjerne av rørende «feel good», og den litt rå, irske humoren ligger både latent og opp i dagen, gjerne spilt fram med fysisk bravur av blant andre Oddgeir Thune. Det bittersøte som var drivende for filmens fine emosjonelle sødme, har litt vanskeligere kår i denne musikalversjonen, hvor Svenningdal i deler av Höglunds regi, særlig i den litt løsere siste delen av stykket som ikke helt hadde skrudd seg til ved premiere, plasseres mer som en iakttaker enn som den egentlige katalysatoren.
«Once» på Det Norske Teatret er ikke feilfri, men Svenningdals nydelige stemme klinger overbevisende sammen med Strømmens, og de utfyller hverandres spill som to situasjonsbestemte motpoler som trekkes mot hverandre, også musikalsk. Stjernen i stykket er musikken og den innimellom rufsete irske band-stemningen som løfter forestillingen medrivende over partiene som knaker i sammenføyningene, mens Höglunds smarte regigrep kamuflerer den hullete historien.
