«Har du ikke anledning til å ta deg en vintertur til Grønland eller Canada for å se moskus, er Dovrefjell et godt og billig alternativ», påpeker Schandy.
Andre steder i Norge flyr havørner og kongeørner på mektige vinger over himmelen, og hvaler på flere titalls tonn blåser i det de bryter havflaten så skumsprøyten står.
Men vil det forbli sånn? Vil vi også i framtida kunne gå ut i den frie naturen og se livets mirakler?
Naturfotografen og forfatteren Tom Schandy har i løpet av rundt 50 år på jakt etter gode naturopplevelser, merket seg en foruroligende utvikling.
– Til tross for stor oppmerksomhet rundt dette med naturtap, ødelegger vi stadig natur i stor skala, sier Schandy til Dagsavisen.
– Kriser hånd i hånd
«Vindkraftverk skyter opp som paddehatter, ødelegger villmark og dreper fuglelivet – med godkjennelse fra myndighetene. Vi planlegger store hyttebyer med all mulig luksus. Havet overfiskes, mens klimaendringene endrer hele den økologiske balansen. Klimakrise og naturkrise går hånd i hånd. Aldri før har problemene vært større enn akkurat nå.».
Det skriver Schandy i forordet til sin nye bok «Naturopplevelser i Norge. På oppdagelsesferd blant ville dyr, fugler og planter.»
Slik han vurderer det, er det helt nødvendig at vi blir bedre kjent med naturen vår.
«Skal vi snu trenden, er det viktig at vi – og den kommende generasjonen, er bevisst på hvilke naturverdier som står for fall», skriver Schandy.
«Vi trenger steder hvor mennesker kommer nær natur. Det skaper engasjement og interesse, og det er i høyeste grad viktig i en tid hvor sterke interesser valser over vår natur.»
I den nye boka si skriver han derfor om 40 slike steder over hele landet, som kan by på «unike naturopplevelser».
Les også: Nav-forskere peker på én hovedgrunn til uføreeksplosjonen blant unge (+)
Luftkamp mellom ørner
Ett av disse stedene er Dalen Villmarksenter i Telemark, som Schandy omtaler som stedet «der kongeørnene slåss». Innehaver av dette villmarksenteret er Jostein Hellevik, bedre kjent som «Fotobonden», etter mange episoder om ham på NRK.
På nettsidene til villmarkssenteret reklameres det med at «det er hos Dalen Villmarkssenter BBC, National Geographic og NRK har filmet mange av sine naturprogrammer, og mange fotografer har tatt konkurransevinnende bilder her.»
Heller ikke Tom Schandy reiste resultatløs derfra etter besøket som skildres i den nye boka hans. Vi går inn i handlingen etter at en kongeørn har landet for å spise på et åte som er blitt lagt ut.
Da kommer en annen kongeørn «som ei kule, i full fart og rett i synet på den sittende ørna. De to smeller sammen i en kort luftkamp så vinger og klør går både hit og dit. Den nyankomne er tøffest og klarer å erobre åtet. Den andre må trekke seg unna i løssnøen. Den forsvinner nesten før den tar av, så snøfillene fyker rundt den.»
Desember og januar er egnede tidspunkter for å dra til Dalen og se kongeørner, ifølge Schandy.
Les også: Skolefraværforsker om generasjon «bomullsbarn»: – For enkelt (+)
Havørnsafari i Trøndelag
Schandy skriver også om et besøk på Flatanger i Trøndelag. Der har han vært på havørnsafari med «ørnemannen» Ole Martin Dahle som guide.
«Jeg kommer til Flatanger i begynnelsen av september. Det er en lang kjøretur om du gjør som meg, kjører fra Drammen på Østlandet. Men deilig når man er framme og blir møtt av Ole Martin som har langt skjegg og ser ut som en viking. Jeg blir innlosjert i Eagle House, hans private gjestehus for ørneturister.»
Neste morgen forteller så Schandy om båtturen ut på sjøen for å se havørnene i deres rette element.
«Ole Martin har selvsagt gjort hjemmeleksa – han har fisket. I ei bøtte ligger torsk, makrell og sei, klare for å bli ørnemat. Og det vet ørnene.»
En torsk blir så slengt i sjøen og «vi rekker bare så vidt å bakke båten og komme i posisjon før ørna er 40-50 meter over hodet vårt. Med 2,5 meter i vingespenn gjør den et mektig inntrykk mot den blå himmelen. Ørneblikket er festet på fisken i vannet, og før vi får sukk for oss, legger den seg på siden – og stuper. Det går så utrolig fort. Rett før den når vannflaten, strekker den fram klørne og griper byttet.»
Les også: Metoden som forbløffer: Denne fastlegen får folk til å gå på jobb
– Utsikten er fenomenal
Også når dyrelivet ikke er så iøynefallende som i Dalen eller på Flatanger, kan Norge by på spektakulære naturopplevelser. Ett av stedene Schandy omtaler i så måte er Surtningssue – et fjell med flere topper i Jotunheimen. Den høyeste av disse toppene er 2.368 meter. Til sammenligning er mer kjente Galdhøpiggen – Nord-Europas høyeste fjell, 2.468,8 meter, ifølge Kartverket.
«Det er selvsagt en subjektiv påstand, men mange hevder at Surtningssue, på grensa mellom Lom og Vågå, har Jotunheimens flotteste utsikt. Etter ei sommernatt på toppen kan jeg i hvert fall underskrive på at utsikten der oppe er fenomenal. Turen starter med turistbåten Gjende, som flere ganger daglig patruljerer det praktfulle fjellvannet av samme navn. Det er en flott fjellsjø, og her bodde den legendariske Jo Gjende i ei enkel plankebu. Han var fjellmann på sin hals, en skikkelig einstøing som løp rundt i fjellet og jaktet rein. Det sies at han nedla 500 rein, i all hovedsak storbukker. Jo Gjende døde i 1884, 90 år gammel», skriver Schandy.
Les også: «Lykkeland» sesong 3: Viser offshore-industriens styggeste sider (+)
– Som om det var fyrstikker
Norge har også store, flotte skogområder, for dem som foretrekker det i stedet for å trekke opp i høyden. Mellom de to dalførene Sigdal og Numedal ligger Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat. Med sine 156 kvadratkilometer er det ett av Norges største naturreservater.
For den som besøker området er opplevelsene «knyttet til gammel skog, kulturminner og historisk bruk i et område som er lite påvirket av mennesker i nyere tid», kan vi lese på nettsidene til naturreservatet.
Skoger fri for hogstmaskiner og hogstflater er en sjeldenhet i dag, konstaterer Schandy.
«Jeg har sett hvordan hogstmaskinene durer fram, feller tre for tre, som om det var fyrstikker. I løpet av kort tid er hele skogen borte. Riktignok kommer det opp nye trær, men skogen slik den var, kommer ikke tilbake. Det som kommer nå, er kulturskog med et langt mindre artsmangfold enn den gamle skogen», skriver han om dette.
Men Trillemarka-Rollagsfjell er annerledes.
«Gammelskogavhengige arter som storfugl, hønsehauk, tretåspett og lavskrike trives i området, og totalt er det funnet 65 rødlistede arter her inne, det vil si arter som er mer eller mindre truet», forteller Schandy.
Les også: Familiefar sliter økonomisk – hetses: «Dette burde han ha tenkt på før han fikk barn»
Døde ut to ganger
For moskusen på Dovrefjell gikk det ille, lenge, lenge før noen begynte å snakke om rødlistede arter.
«I Norge fantes den for 30.000 til 100.000 år siden, men så døde den ut», skriver Schandy.
«Det var først under byggingen av Dovrebanen i 1915 at man fikk bekreftet at Dovrefjell hadde vært gammelt moskusland. Da ble det funnet en fossil ryggvirvel, noe som ga de første ideene om utsetting av moskusfe på Dovrefjell. Den første utsettingen skjedde 7. oktober 1932 da ti dyr fra Grønland ble sluppet ved Hjerkinn. Ytterligere to dyr ble satt ut i 1938. Flokken formerte seg, men samtlige forsvant i løpet av krigen.»
«Enkelte hevder at de tyske soldatene jaktet på moskusen, men det stemmer ikke», står det å lese på nettsidene til Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark.
«De skjøt to okser, men resten av dyrene ble borte som følge av nordmenn og ulykker», forklares det der.
I årene 1947-1953 ble det så på nytt satt ut moskus på Dovrefjell – 21 kalver fra Grønland.
«Denne gangen klarte dyrene seg, de formerte seg og ble til det de er i dag – en turistattraksjon og et symbol for Dovrefjell», fortsetter Schandy.
En rekke foretak tilbyr nå moskussafarier, framgår det av nettsidene til Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark.
Les også: Beregne pensjon? Ikke gå i denne fella, advarer ekspert (+)
– «Business av usual»
Hva så med de tusenvis av artene i Norge som er truet i dag? Vil de klare å overleve?
– Selv om vi stadig oppretter flere naturreservater, gjør vi likevel ikke nok for å ta vare på naturmangfoldet rundt oss, sier Tom Schandy til Dagsavisen.
– Politikerne har tilgang til kunnskapen. Det er skrevet mange bøker om både naturtap og klimaendring, en haug med kronikker og dokumentarer på TV, som «Oppsynsmannen» med Bård Tufte Johansen. Asgeir Helgestads prisbelønte film «Skal hilse fra naturen», som går på kinoer over hele landet, er vist på Stortinget.
– Likevel er det «business as usual». Vi skal drive gruvedrift på havets bunn, vi skal bygge enorme vindkraftanlegg, og vi planlegger å bygge dobbelt så mange hytter som vi har bygd til nå. Når man summerer opp alle disse inngrepene, blir det etter hvert mye natur – og artsmangfold, som må vike.
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
– Er nok ikke sanndrømt
– En annen naturfotograf og forfatter – Arne Nævra, sa nylig til Dagsavisen at «ingen skal få meg til å være optimist på naturens vegne nå». Er du like pessimistisk som ham?
– Jeg skjønner godt Nævras frustrasjon. Han har sittet på Stortinget og vet hvor vanskelig det er på få gjennom de gode naturtiltakene. Jeg har en drøm – sikkert i likhet med Nævra, om at bevaring av natur skal være et overordnet prinsipp i alle politiske vedtak – men jeg er nok ikke sanndrømt, dessverre, svarer Schandy.
– Likevel skjer det positive ting. Jeg skriver i boka om hvordan havørna har kommet tilbake for fullt og nå til og med hekker i Oslofjorden – etter å ha vært utryddet i over hundre år. Det samme gjelder vandrefalken.
– Men å komme til Runde og se fuglefjellet tomt for krykkjer, er mildt sagt deprimerende. Da jeg var der på 70-tallet var det flere hundre tusen krykkjer i fjellet. Noe dramatisk skjer – og alle rapporter, blant annet WWFs «Living Planet», viser at det er negativ utvikling overalt. Det positive er at vi har kunnskap, så det er mulig å endre kursen. Spørsmålet er om politikerne vil.
